Ranaregionen Næringsforening er en direkte etterfølger av Mo Handelstandsforening. Vi kan i år feire at det er 90 år siden Mo Handelstandsforening ble stiftet.
Ranaregionen Næringsforening 90 år
De forretningsdrivende i Rana fikk konkurranse da Samvirkelaget etablerte seg på Mo i 1912. Cooperasjonen hadde ei god utvikling fra etableringa og ble en torn i øyet på mange av de som drev forretning i byen.
På 30-tallet var «koopen» blitt ganske stor og vokste stadig. Det er vel ikke utenkelig at dette førte til at det ble dannet ei handelsstandsforening i Mo i 1932.
Småbyen hadde en stor gruppe arbeidsfolk som hadde flyttet til stedet,for å delta i det eventyrlige industrieventyret som utenlandske pengefolk hadde satt i gang. Oppbygginga av gruvene på Storforshei, etableringenav jernbanen mellom gruva og oppredningsanlegget med brikettverket i Gullsmedvika,hadde tiltrukket seg flere tusen mann på det meste. Noen hadde med familien og Mo vokste sterkt.
For disse menneskene som etterhvert opplevde mange nødsår, var kooperasjonen, deres egen butikk, et naturlig sted å handle om de hadde penger. Man må vel si at fagforeningene og «koopen»gikk hand i hand og ble arbeidsfolks butikk. Andre handelsmenn mistet nok mye av sin omsetning til sosialistenes egen butikk og så seg tjent med å styrke båndene mellom seg i en interesseorganisasjon, Mo Handelsstandsforening.
Ei gruppe handlende startet denne foreninga for å stå sammen i ei vanskelig tid. Det har ikke lyktes oss å finne dokumenter på hvem som var med å starte foreninga, hvor mange de var og hvilke bransjer de tilhørte. Men, det var nok mange av de som handlet i Mo sentrum,der det var mange små butikker som sluttet seg til foreninga.
I Moholmen lå Meyers store butikk, med brygger, kai og varelager. Utover Strandgata var det flere handlende, slakter og bank, trevarehandel og snekkerfabrikk, kafédrift og små overnattingssteder.
På Nermo og oppover mot kirka lå flere små forretninger som representerte mange bransjer. Påmanufaktursiden,blant annet Ro & Co, Signe Pedersen,pluss flere små som solgte melk, kjøtt, fisk og andre livsnødvendigheter. Det var tunge tider både for de forretningsdrivende og ikke minst befolkninga. Det ble sagt at Rana rundt 1930 var blant Norges fattigste steder og det rådde ren nød. Konjunkturene svingte vilt og gruvene i Rana slet. De ble stengt, åpnet og stengt igjen.
Arbeidsfolk som hadde flyttet til Rana sto fast i småbyen innerst i Ranfjorden. Det var ikke mye å hente andre steder heller, og å flytte videre var ikke et alternativ.
I perioder beskrives situasjonen som nød og det rådde sult blant de fattigste. Ett eksempel på hvor lite penger det var blant folk,er at sigaretter ble solgt enkeltvis. Ja , til og med halve sigaretter var å få kjøpt av småhandlere på torget i Mo. På et tidspunkt var det så ille at Stortinget utenom budsjettet bevilget 400.000 kroner til å bygge ei jernbanefylling fra Toraneset til Gullsmedvika,for å skape arbeid til arbeiderne som sultet på Mo.
Folk på bygdene rundt byen klarte seg bedre, men det var lite penger å hente med salg av produkter fra gårdene.
De som drev forretning i Mo hadde det heller ikke særlig fett. Handelstanden besto for det meste av småbutikker. Den dominerende handelsbedriften var LA Meyer, men selv ikke «kongen av Mo,» han Meyer sto han av uten å bli hardt rammet. Bedriften holdt på å dukke under.
Banken Hans A. Meyer hadde startet , Helgeland Privatbank, gikk konkurs. Forretningen sto i gjeld til over pipa og eiendommer måtte selges for å redde restene av virksomheten til grossereren.
Butikkene på Mo var stort sett små. Man kan vel si at de fleste var spesialiserte på et område. En solgte melk og smør, en annen slaktet og hadde kjøtt og kjøttprodukter i sortimentet. Flere fiskehandlere holdt til i Moholmen og i nedre delav byen. Noen solgte klær, det fantes sykkel-og sportsbutikk og bakere. Håndverksbedrifter var det og endel av.I det hele tatt en klassisk oppdeling av bransjer.
Hos Meyer var det annerledes. Butikken dekket over et vidt spekter av varetyper, både importert og lokalt produsert. Møbler ble kjøpt inn fra folk rundt i bygdene og ble malt på Meyers eget malerverksted før de ble solgt. Bedriften hadde ogsået stort bakeri.Meyer kjøpte båter, skinnvarer, treskurd og vilt fra omlandet og Sverige. Han solgte båtene videre med sitt eget firmamerke innbrent i stevnen. Vilt og smør ble eksportert blant annet til England. Treskurden gikk fra grossisten til andre handlere rundt i landet.
På 1930-tallet tok ordfører Alf Ljånes og varaordfører Lars Murbæck initiativ til å markedsføre Rana som vert for en ny norsk jernindustri. Det fantes malm i fjellet, det var mulig å bygge ut kraft. Mo og Helgeland hadde stor arbeidsledighet og folk som kunne gå inn i produksjonen.
AP sentralt tok óg opp at det måtte bygges et jernverk. Flere steder var kandidater, men etterhvert ble Mo en favoritt for jernverk med kraft fra kraftverket i Glomfjord.
Saken stoppet opp på grunn av krigen og ble ikke tatt opp igjen før i 1945. Rana seilte da til topps og verket ble besluttet lagt til Mo, men da uten å få tilgang til Glomfjordskrafta.
Handelsstanden på Mo så tidlig at dersom det ble bygget storindustri på Mo,så ville deres virksomhet blomstre. En ny gullalder ville oppstå. Kjøpmennene på Mo så at det ville være formålstjenlig å organisere seg i ei Handelsstandforening som kunne stå samlet for å klare utviklinga storindustrien ville skape. Etterhvert gikk det slik mange i Rana håpet i 1930-åra. I 1947 besluttet Stortinget at Jernverket skulle ligge på Mo,og fattigbygda gikk inn i et vilt «Klondyke» i ei etterkrigstid der det var varemangelen som satte grenser for omsetninga.
Mono
