Krigsårene var preget av varemangler og endeløse køer. Her har Arvid Jacobsen foreviget en «havregrynskø» utenfor Meyer sommeren 1941. Foto: Rana museum.
Mo etter krigen
De lokale småhandlerne samt de store, Samvirkelaget og L.A Meyer, var intet unntak fra å ha mangel på varer.
Rasjoneringen som kom med krigen ble videreført på en rekke varer. Alt fra byggvarer, stål, tekstiler til klær, bleier, sko, kaffe, sukker og en rekke andre nødvendigheter,måtte man skaffe rasjoneringskort for å få kjøpe. Om en bonde skulle kjøpe en traktor måtte han søke kjøpetillatelse,og i noen tilfeller bidra med like mye stålskrap somtraktoren veide.
Varer som måtte importeres var det størst mangel på, og for mange ble løsningen å dra over til Sverige. Her ble det handlet - og smuglet - heim sukker, tørket frukt, tobakk og klær. Noen hadde tilgang til bil, men folk både syklet og ikke minst kjørte motorsykkel til Hemavan for å stille sukkerhungeren.
Butikkene som var etablert på Mo lenge før krigen var stort sett små og dimensjonert for et lavt folketall, der de fleste hadde dårlig råd. Det ble snart åpenbart at det måtte flere nye aktører til for å møte etterspørselen. Ikke bare dagligvarer, men byggevarer var svært vanskelig å skaffe. Slike varer var under sterk kontroll og man måtte skaffe kvoter for å kjøpe inn jern, sement, trematerialer, spiker, verktøy og taktekking, som var blant mangelvarene.
Jernverkstomta måtte ryddes før man kunne begynne å bygge de ufattelig store industribyggene som et stålverk trenger. Brødrene Møllersen fra Englia startet et entreprenørfirma for å være med på jobben. De hadde vært svært aktive og sentrale i motstandskampen. Kommunisten Hans Møllersen var blant lederne i den motstansdsgruppa som lå i Kåtaviken og styrte operasjoner over grensen til Norge.
Brødrene fikk tak i en liten bulldoser gjennom den amerikanske Marshallhjelpen som skulle bidra til å gjenreise Europa etter krigen. Den ble brukt til å klargjøre byggegrunnen for det store industriområdet der jernverket skulle bygges.
Behovet for anleggsarbeidere var stort. Snart var halvparten av ungguttene fra fiskerbefolkning på kysten tryllet om til forskalingssnekkere. Andre ble betongarbeider og murerhandlangere. Det var mange hundre, for ikke å snakke om tusen mann, som plutselig måtte utføre arbeid de aldri hadde vært borti før.
Blant de mange som kom strømmende til var det noen som ville starte eget, og tjene penger på å selge varer og tjenester til de som jobbet på anlegget. Noen klarte og å skaffe materialer som trengtes til byggingen. Mange av disse hadde sin bakgrunn i foreldrenes butikker andre steder i Norge og behersket kjøpmannskap.
Noen av bedriftene som startet i denne tida eksisterer ennå: Haaland elektro, Kvikk Vaskeri, Loe-butikkene, Sjule og Wulfsberg.
Også noen av de etablerte så mulighetene og ville være med. Først og fremst sto Meyer, som var stor grunneier og var både grosist og detaljist, og hadde drift av skipsekspedisjon. De eksporterte og endel varer, blant annet vilt og pels. Arne Rimer ble gift inn i Meyerfamilien og så at de måtte skifte driftsform, for å klare å være med inn i den hektiske framtida som industrireising skapte.
Anlegget i Moholmen var rigget for en helt annen tid og tradisjonell drift. Det ble besluttet å flytte «på land» og etablere et topp moderne varehus der Amfi i dag ligger. Bedriften hadde vært gjennom harde år og store tap, og denne satsinga under Rimers ledelse var dristig. Bygget sto ferdig 1954 til bedriftens 100 årsjubileum som handlende på Mo .
Under bedriftens logo, en fembøring under seil, ble det som i mange år var en av landets mest moderne supermarked med mange spesialavdelinger, åpnet. De hadde en stor moderne kolonial med bugnende kjøttdisker, fiskedisk og på 60-tallet sågar levende sei stående i steng i Straumen, slik at de kunne skaffe dagsfersk fisk til de som hadde råd. Det var bokhandel, gullsmed, jernvarehandel, radio og etterhvert TV-butikk. Ei stor møbelavdeling, leketøy-, sportsforretning, dame- og herrekonfeksjon. I tillegg var Haalands elektro etablert i nordenden av bygget. For oss unger var den lille kiosken midt i butikken høydepunktet. Der regjerte den gamle frøken Augusta Torp med mildt utseende og hårtopp. Meyers kunder fikk utkjørt melk med to av Meyers varebiler. Man satte tomme melkeflasker på trappa eller portstolpene, og så fikk man nye flasker med melk og fløte i retur.
Mange av de nye handelsmennene hadde nokså kummerlige forhold i starten. Noen leide seg inn, eller kjøpte opp gamle butikker i byen. Andre holdt til i gamle tyskerbrakker, som det var mange av på Mo. Utpå 1950-tallet var det mange som satset og bygde nye forretningsgårder. Loe og Solvang bygde og eide sin egen gård Loebutikkene er i dag. Arne Nyborg som kom fra en handelsfamilie i Bø i Vesterålen, kjøpte opp Signe Pedersens eiendom og bygde nytt med stor butikk, leilighet og utleiareal.
Reidar Wulfsberg kom ut av tysk fangenskap og skapte seg et nytt liv på Mo. Starten var i ei tyskerbrakke. Det ble bygget nytt bygg på tomta etterhvert. Aktiviteten økte, bygården ble for liten og virksomheten krevde mer plass. Nye bygg ble satt opp i Verkstedveien der deres virksomhet fortsatt er i full gang.
Familien Neeraas kom fra Gildeskål, etablerte fiskebutikk og en liten produksjon av fiskemat. En periode laget de fiskekaker og fiskepuddinger i kjelleren i tomannsboligen i Toranesgata. Virksomheten vokste og de etablerte flere fiskebutikker rundt i byen. Produksjonen krevde mer plass, og de bygget nytt moderne bygg i Verkstedvegen, som noe feilaktig blir kalt Langneset i dag. Under Knut Neeraas ledelse økte de markedsandeler ikke bare lokalt, men også andre områder i landet. Fabrikasjonen gikk, helt til bedriften i slutten 1990-tallet brant ned og stengte produksjonen.
Jernverket var klar til oppstart midt på 1950-tallet. Det var kraftig forsinket for de ikke fikk hånd om Glomfjordkrafta, slik de var lovet. Først når kraftanleggene i Røssåga kom i drift, begynte smeltinga av råjern og stål. Bedriften gikk derfor glipp av høykonjunkturen som rådde under oppbygginga av et krigsherjet Europa.
Herman Hansen bygde familiens hus i Strandgata i 1917. Bak ser vi slakteriet
og pølsemakeriet. Bildets eier av Håkon H. Hansen
Kjøpmannskapet var på plass og lokale kjøpmenn kunne nå skaffe det meste som man måtte ha behov for. Kjøpetillatelse for bil ble avviklet og ranværingene begynte å kjøpe personbiler. Biler var mangelvare, og det ble importert mye rask fra Sverige og fra det tyske bruktmarkedet. 60-tallet sto i bilens tegn. Vanlige arbeidere skaffet seg bil, rundt blokkene sto gubbene som hadde fri og diskuterte bil, skrudde på gamle vrak, og etterhvert var alle «spesialister» på bremser og kløtsj.
Bilforretningene dukket opp. Pareli Pettersen fra Mosjøen solgte Volvo. Bilhuset solgte Opel. Byggmester Andeassen startet med Mazda. Hemnes Bil flyttet til byen og solgte Mercedes, Saab og Peugeot. Trondheimsfirmaet Gaden og Larsen, under ledelse av Growen, solgte Ford. De bygget opp et stort verksted og servicestasjon der Meyergården Spektrum ligger i dag.
Etterspørselen var stor og selv de trasigste bilmerkene hadde en kundekrets.
I byen begynte det å bli behov for parkeringsplasser. Folk bygget garasjer og mang en lekeplass rundt blokkene ble brukt til bilhus. Den mest vanlige garasjetypen var Fjellanger Widerøes aluminiumsgarasje med pulttak. Ikke vakker, men rask å sette opp.
Industribyens klassedelte boligmarked var strengt regulert av verket. Direktører øverst oppe i byen, sivilingeniører i eneboliger, ingeniører, formenn og verksmestere fikk rekkehus. Arbeiderne bodde stort sett i blokker til de hadde spart opp kapital til tomt og et råbygg. Byen vokste seg stadig større og snart var en stor del av nærområdene til byen fulle av boliger.
Nye områder kom til. Mjølan var først for ingenørstanden, men på 70-tallet ble det vedtatt at folk som jobbet skift på verkene skulle stå fremst i køen forå få tomter der. Åga-Hauknes vokste fram med villabebyggelse, mye på dyrket mark. På Ytteren blir matjorda fredet, og nå bygges det hus i myrområdene ute i marka og i skogsområdene på Høgåsen.
De første kjedebutikkene begynner å komme. Både Meyer og Domus utvider stadig. Landets første Rema 1000 etableres i det gamle bananmodneriet på Tverråneset. Vi fikk parkeringsvakter og byen sto i kok. Nå ville folk kjøre til butikkdøra.
Etablering av kjøpesenter med kolonialvarer ble ikke tillatt. Dette for å beskytte de handlende i bysentrum. Bysentraene var for trange for det bilbaserte handelsmønsteret. I likhet med andre byer i landet, fikk Mo etterhvert også en handelsstruktur med kjøpesenter utenfor bykjernen, tilrettelagt for et bilbasert handelsmønster. Coop etablerte Mo Handelspark og det kom flere nye kjøpesenter utenfor sentrum.
Mono
