Å komme for å bli
Jeg er selv i kategorien ung tilflytter. Før august 2021 kunne jeg med hånda på hjertet si at å bli ranværing overhodet ikke var i min sikt. Selv om tanken var å vende hjemover nord etter hvert, så skulle det ikke skje før mine beste år allerede var bak meg. For hva skjer egentlig nordpå? Det er mye å savne her nord for en som flytter sør. Vi er en naturskjønn landsdel, med en egen ro og folkelynne som gjør oss unike. Likevel så må jeg ærlig si at jeg til tider savner å bo sørpå. Derfor ønsker jeg å dele tankene mine og gi et utilsløret perspektiv fra en nyinnflyttet på attraksjonskraften til denne relativt unge og hurtigvoksende byen rett sør for polarsirkelen.
Rana har noe sør ikke har. Jeg kom selv ut i et oversaturert jobbmarkedet etter endt utdannelse i Viken. Der stråler nord. Vi har arbeidsgivere som er villige til å satse, til å ta inn unge og gi de et rom til å vokse og forme fremtidens Nordland. Jobbmuligheten industrien tilfører gjør oss kanskje attraktive for tilflyttere, –men gjør den oss til et attraktivt sted å bli?
De unge nomadene og ensomheten
Vi befinner oss i et samfunn i demografisk endring. Vi gifter oss senere, flere skilles og enkelte forblir enslige ut livet. Vi bor lengre unna familiene våre og det er som mange sikkert har opplevd, oppriktig vanskelig å få nye venner i voksenlivet. Ett hvert finanstips kan fortelle den karrieremotiverte unge at veien til toppen er gjennom å regelmessig bytte jobb. Som betyr at vi flytter ofte. Og med et lite tilgjengelig husmarked er det lite som holder sånne som meg igjen når arbeidskontrakten til slutt går ut. Dette gjør oss vanskelige å holde på. Ja, i et tilflytningsperspektiv er vi faktisk et rent mareritt. For nå er det ikke lenger en gang slik at vi som kommer faktisk kommer for å bli.
Ingen mann er en øy, men inntreden av pandemien gjorde verden vår kanskje enda litt mindre og den opplevde isolasjonen desto sterkere. For hvor møter man egentlig nye mennesker? Etter endt arbeidsdag drar vi hjem. I helgene drar vi til vårt hyttehjem. Uten de tradisjonelle familiebåndene trenger vi å dyrke en annen form for felleskap. Og det er her jeg mener mulighetens land ligger.
Kulturelle møteplasser i en levende by
Vi er heldige som har sterke kulturaktører som skaper møtearenaer for felleskap i byen vår gjennom konserter, barquiz, kino, musikkorps, teater, fritidsorganisasjoner og dans, men dette kommer ikke av seg selv. Vi må fremme Mo ikke bare som industrieventyret i nord, men også som festivalbyen, teaterbyen og kulturbautaen i Nordland.
Det er ingen selvfølge at regionsteateret til Nordland faller på Mo, ei suksessen til TipToe, Vitensenteret, Spektrum, byens mange festivaler og en lang rekke andre aktører, det er ildsjeler og tiår med hardt arbeid. Og dette må vi bli stoltere av! Fremover håper jeg å se Rana posisjonere seg enda tydeligere gjennom kulturlivet og styrke dens sentrale rolle innen integrering. Vi må vise at vi er en levende folkekjerne hvor innovasjon og satsninger skjer. Om Mo vil fremme sin attraksjonskraft må det også skje utenfor jobbmarkedet. For vi lever tross alt et helt liv utenfor jobbene våre også.
Kulturelle møteplasser inspirerer og gir tilhørighet. De dyrker et felleskap og fritiden som gir folk grunn ikke bare for å komme, men for å bli, og dette må vi verne om og styrke. Fremover må vi jobbe for enda tettere bånd mellom kulturlivet i Rana som viser at vi er mer enn et industrihjerte, men også en kulturbauta som får folk til å rette blikket nord.
Yngvild Berg Keilen, markedsmedarbeider Nordland Teater
Kommentar
