Både Øystein Aasvik (32) og Christina (28) er vokst opp med sauehold, og da en gård kom til salgs i Øysteins hjembygd bestemte de seg for å følge bondegårdsdrømmen. Nå driver de med villsau i Aldersundet, og har store utviklingsplaner for gårdsbruket.
— Gårdsbruket har stått brakk i 20 år, så vi har mye å henge fingrene i. Heldigvis har vi en enorm støtte fra andre sauebønder i området, som har vært gode på å bidra med sin kunnskap og erfaring, i tillegg til utlån av utstyr. Vi har jo bare en liten traktor foreløpig, forteller Christina.
Hun er opprinnelig fra Ballangen, men familien hadde feriehus i Aldersundet da hun var lita. Øystein og hun traff hverandre på Mo for ti år siden.
— Jeg er oppvokst på en gård, og det har bestandig vært min drøm å vende tilbake til det livet. Dette er en stor gård, med mange muligheter. Vi er forsiktige med å ikke gape over for mye, og tar det heller litt etter hvert. Vi er begge i full jobb, og har små barn, så da må gårdsdriften tas i tillegg til det. Det blir en del arbeidsferier, for å si det sånn, sier Christina og smiler.
De har tatt seg en liten kaffepause i sommeridyllen på et teppe i enga. Foran dem løper barna Amalie (4) og Johannes Skog Aasvik (3) med store smil og glitrende øyne, mens de kaster gresstuster på hverandre. Amalie børster av den rosa prinsessekjolen og hviner fornøyd. Ingen tvil om at de trives.
BYGGER OPP SAKTE, MEN SIKKERT
[caption id="attachment_8891" align="aligncenter" width="2300"]
Amalie (4) og Johannes (3) stortrives på gårdsbruket i Aldersundet, og er ofte med mamma og pappa når de jobber med utviklingen av gården.[/caption]Det har gått halvannet år siden de overtok gården på Aas. Huset på gården er fra 1892, og ble flyttet til Aas i 1927. Det er utbedret noe i ettertid, men trenger omfattende restaurering for å bli beboelig for en småbarnsfamilie, i mellomtiden bor de i huset Christinas familie disponerer i Aldersundet. Christina jobber som pedagogisk leder i Konsvik, to mil unna, mens Øystein er vernepleier. Utdannelsen har de tatt henholdsvis på Nesna og i Namsos, som var siste adresse før de vendte nesen hjem. Ungene går i barnehage i Aldersundet.
— Jeg hadde også lyst å komme hjem, jeg hadde nok ikke like klare ambisjoner om gård som det Christina hadde, men jeg lot meg overtale. Vi har det ikke travelt med prosjektet, men legger stein på stein, sier Øystein.
Sommerens store prosjekt er å få satt opp nesten en halv kilometer gjerde rundt gården, slik at de på tampen av sommeren kan ha dyrene på hjemmebeite. De er snart i mål.
STORE UTVIKLINGSMULIGHETER
[caption id="attachment_8892" align="aligncenter" width="2300"]
Gården på Aas ligger i særdeles idylliske omgivelser i Aldersundet.[/caption]På sikt ønsker familien seg høylandsfe og høns til gårdsbruket. De ønsker å utnytte dyrene maksimalt, og både videreforedle kjøtt og skinn. Kanskje blir det en liten gårdsbutikk med salg av pinnekjøtt, fenalår og andre gårdsvarer?
— Vi ønsker å restaurere huset til sin opprinnelige prakt å få fram laftatømmer og takbjelkene som var framtredende da bygget ble satt opp. Drømmen er at gården kan bli en møteplass, hvor vi kan ha et lite utsalg og små arrangementer som nissegrøt på låven. Så får vi se hvor lang frem i tid det er. Vi er foreløpig helt avhengige av å være i full jobb ved siden av, ikke minst for å bygge opp egenkapital, sier Christina.
De fikk hele 24 lam i vår. Lamming gikk greit, og besetningen teller nå 56 dyr.
— Sauene våre er veldig hjemmekjære. Vi har prøvd å sende dem på beite, men de går mest og lusker i skogen rett ovenfor gården. Det kan hende det er derfor vi har vært spart for angrep fra ville dyr. Vi har ikke mistet et eneste dyr, mens de på nabogårdene har mistet ni lam til kråke og rev. Det har vært en utfordrende vår, hvor hver eneste gård har opplevd problemer med både dyr og maskiner, da er det deilig å ha et så godt samarbeid gårdene i mellom. Vi hadde aldri kunnet etablere oss her uten den hjelpen vi har fått fra nabobøndene, venner og familie, sier Christina.
FØLES SOM HJEMME
For Christina var det mer naturlig å flytte til Aldersundet, enn det var å vende hjem til Ballangen. Familien har hatt feriehus her i 18 år, og det føles som hjemme.
— Det er helt naturlig for meg å flytte hit med ungene og gi dem en fin og trygg oppvekst på gård. Nå jobber vi med å finne vår plass, og vår måte å gjøre ting på. Hver gård har sin metode, og vi må også finne vår, sier hun.
— Er dette noe dere vil anbefale andre unge?
— Ja, om du er glad i å arbeide, sier Øystein og flirer.
— Det er mye jobb, men det er dette jeg alltid har hatt lyst til, så det er trivelig arbeid. Det er hele tiden noe som kan og må gjøres, men når vi har en drøm som denne, får vi det til. Så må vi bare være flinke å koble ut i mellom slagene og sørge for å ivareta hverandre og. Jeg er veldig spent på hvor dette prosjektet til slutt ender opp, og vi er redde for å si for mye, i tilfelle vi ikke får det til. Men om vi gjør det, tror jeg dette kommer til å bli utrolig flott, sier Christina og ser ut over de grønne engene.
