Regjeringens veikart for grønn industri er ambisiøs. Hvis den skal gi faktiske resultater, så haster det å justere veikartet etter terrenget

Det vi skal leve av.
 

I Västerbotten, omringet av nord-svenske skoger, ligger Skellefteå. Gruveindustrien ga byen kallenavnet “gullbyen”, som fram til nylig har vært mest kjent for sitt ishockeylag. Det er ikke mange år siden denne arktiske industribyen hadde dystre befolkningsprognoser, og stadig økende gjennomsnittsalder. I dag troner det splitter nye kulturhuset i massivtre tjue etasjer over bakken i sentrum av byen. Det dukker opp nye utesteder og spisesteder, og gatelangs hører du språk fra hele verden. Hva i all verden har skjedd?
 

Svaret er grønn industri. I 2018 tok Northvolt det første spadetaket på sin batterifabrikk, og de første batteriene ble produsert i fjor. I Norrland er grønn industri i ferd med å gi resultater for samfunn og bedrifter som enhver senterpartipolitiker drømmer om. På grunn av batterifabrikken har kommunen endret utviklingsplanene og det bygges tusen nye boliger hvert år. Tiden hvor dystre befolkningsprognoser er en selvoppfyllende profeti, er forbi.
 

Dette kan også bli fortellingen om fremtiden her hjemme. 28. mars blir en merkedag for en ny, grønn industri i Norge. Da klippes snoren for FREYR Battery sin pilotfabrikk i Mo i Rana. Dette er grønn jobb- og verdiskaping i praksis.
 

Et grønt industriløft er en forutsetning for at Norge skal lykkes med våre klimamål. Klimautslippene må kuttes i et vanvittig høyt tempo. Den 20. mars kom FNs klimapanel med sin nyeste rapport. FNs generalsekretær Antonio Guterres beskrev rapporten som en «overlevelsesguide» for menneskeheten, og var klokkeklar i sin tale: «Verden trenger klimahandling på alle fronter. Alt, på en gang.»

Behovet for batterier er kraftig økende. For at vi skal klare overgangen fra fossile til elektriske energikilder, er nemlig batterier avgjørende.
 

FREYR er den bedriften som har kommet lengst i Norge på veien til å produsere norske battericeller. I Ranaregionen og i Nordland heies etableringen frem av politikere og bedrifter. FREYR har allerede investert milliarder i utviklingen i Mo i Rana. Over 70 leverandører, hvorav over 50 norske, har vært med å bygge pilotfabrikken og den planlagte Giga Arctic-fabrikken. Kommunen og samfunnet har over flere år jobbet for få på plass et godt velkomst og- mottaksapparat for nye innbyggere fra hele verden. Det er stor optimisme, og ranværingene forbereder seg på vekst og internasjonalisering. Muligheten for å være med å bygge opp en ny, grønn industri har stor tiltrekningskraft. Eventyrlystne unge voksne fra rundt om i Norge og verden har det siste året gjort Mo i Rana til sitt nye hjem.
 

Rana, i likhet med Skellefteå, er en prima lokasjon for ny, grønn industri. Det er tilgang på fornybar kraft, areal og ikke minst folk som forstår seg på industri. Det er flere slike steder i Norge med en industriell DNA, og store muligheter for ny, grønn industri i Norge. Men da må rammene for å etablere seg være gode nok.
 

Bare et par måneder etter næringsministeren la fram regjeringens veikart for grønn industri, vedtok USA sin «Inflation Reduction Act» (IRA), en klimapakke på nær 4000 milliarder amerikanske dollar som verden ikke har sett maken til. Nå har EU-kommisjonen svart med forslaget «Net Zero Industry Act». EU har også gitt handlingsrom for at land kan gi støtte til, eller rettere sagt investere i, etablering av batteri-industri.
 

IRA har forandret spillereglene. Selv om forutsetningene er gode for grønne industrietableringer mange steder i Norge, så må det skje noe drastisk med de nasjonale rammebetingelsene. I en rapport Rana, Tysvær og Arendal kommune bestilte fra Menon Economics kommer det frem at investeringer i en batterifabrikk i USA gi opptil to kroner per investert krone i produksjonsstøtte. Det er to hundre ganger høyere enn nivået her hjemme. Og beveger man seg over grensa til Sverige er støtten nesten femti-ganger så høy som i Norge.
 

Det er flere som stiller spørsmål ved om vi bør delta i det globale kappløpet for å tiltrekke oss grønne industrietableringer. Det spørsmålet vi egentlig bør stille oss er hvilken pris vi må betale hvis vi lar muligheter gå fra oss. For hva skal vi leve av etter oljen? Vi kommer til å trenge flere, store grønne næringer for å erstatte eksportinntektene fra olje- og gass. Og disse må utvikles nå.
 

Vi står ikke overfor et subsidiekappløp, men et investeringskappløp for å nå klimamålene. Grønn industri vil kunne skape verdier til fremtidens velferd, og samtidig gi utvikling og vekst rundt om i hele landet.
 

Akkurat nå er det et fantastisk mulighetsrom, med sterk interesse for å investere i klimavennlig industri og teknologi. Regjeringens veikart for grønn industri er ambisiøs. Hvis den skal gi faktiske resultater, så haster det å justere veikartet etter terrenget.

Daniel Bjarmann-Simonsen, regiondirektør NHO Nordland og Ingvild Skogvold, daglig leder i Ranaregionen Næringsforening